Heime

Jeg reiste hjem i tre uker i sommer, første ordentlige heimferden etter at alt var blitt kjent, og jeg satt på toget vestover og kjente på det gamle: at et sted mellom Hønefoss og Gol bytter jeg skinn. Det har jeg alltid gjort, hele Oslo-tida, det skjer automatisk et sted på fjellet - stemmen legger seg, gangen endrer seg, man justerer seg inn mot det man skal møte. Og så tok jeg meg i det, et sted rundt Ustaoset, sitte og forhåndsdempe meg sjøl, og jeg tenkte: nei. Ikke denne gangen. Denne gangen får bygda møte utgaven fra Karl Johan, han med hele høyden. Så gikk jeg av på stasjonen med glitterrester i bagen og skuldrene der de skal være, og mamma sto på perrongen og så meg komme, og det første hun sa var:

«Nå går du som farfaren din. Han gikk òg sånn, som om han eide veien.» Hun tok bagen min før jeg rakk å protestere. «Det kler dere.»

Bygda tok det - og nå skal jeg være presis, for dette er det viktigste referatet i boka - bygda tok det på seks forskjellige måter, og alle sammen samme uka.

Butikken først. Britt Kristin bak kassa, som har visst alt om alle siden vi var ti: hun så meg, ropte «nei, se!», kom rundt disken og klemte meg midt mellom brødhylla og tippekassa, og sa, høyt, med hele køen som vitner: «Så kjekt med litt farge på bygda! Skal du ha med deg kjæreste hjem etter kvart, så seier du frå, så bestiller eg inn skikkeleg kaffe.» Det var hele markeringa. Skikkeleg kaffe. Homofil frigjøring, målt i kaffekvalitet, og køen nikka, og han gamle bak meg i køen sa «ja, kaffen her er no forferdeleg», og så var saken over i tidenes mest vestlandske panelsamtale.

Så Magnus med gravemaskinene, pappas kompis fra kaia. Han kom borti hagen da jeg hjalp pappa med hengeren, og han sto lenge og småprata om alt anna, sånn de gjør, været og veiarbeidet og en tomt, og så, da han skulle gå, sa han med blikket på hengerfestet: «Du. Det derre med deg. Det går no fint det, veit du.» Og så gikk han. Det er bygdas kjærlighetsspråk, det der. Ni ord, levert sidelengs, med tyngdepunktet i «no». Det går no fint det, veit du. Jeg skal be om å få det på gravsteinen ved siden av det andre.

Og så presten - den gamle presten, ikke hipsterversjonen i Oslo - som stoppa mamma etter gudstjenesten og sa at han «gledde seg over at guten hadde funne fred», og som mamma refererte med et ansikt det ikke gikk an å lese, og vi lot den ligge, den, for fred og fred, det får stå for hans regning, men det var vennlig meint og vennlig tatt imot.

Og så det fjerde, som jeg visste ville komme: han som ikke sa noe. En far i min gamle fotballgjeng, en jeg var konfirmant med, som nå bare nikka stramt på butikken og fant noe interessant i frysedisken. Det finnes sånne. De er færre enn jeg frykta og de finnes, og jeg skal ikke bruke mer enn dette avsnittet på ham, for det har jeg lært av paraden: man går forbi. Man går i hele sin høyde forbi frysedisken, og lar mannen stå der med fiskepinnene sine og det han ikke får sagt.

Det femte var ungdommen. Det er en ny generasjon på kaia nå, de henger der som vi hang, og en kveld jeg gikk forbi ropte en av dem, en sekstenåring med caps: «Du er han som bor i Oslo!» Og så, uten fnis, helt åpent: «Er det sant at du var i paraden? Det var kult.» Det var kult. Herregud. Det som var utenkelig da jeg satt på den kaia, er kult nå, tjue meter fra der latteren min stoppa et halvt sekund for seint for tjue år sida. Det går an å reparere steder. Det visste jeg ikke. Man reparerer dem ved å komme tilbake som seg sjøl og bli stående til de nye ungene tror man alltid har vært mulig.

Midt i ferien gjorde mamma noe uanmeldt, sånn hun gjør de største tinga. Vi var på kirkegården med blomster til farmor, det er fast sommerrutine, hun luker og skurer mose av steinen og refererer slektsnytt til den døde, og jeg står og holder vannkanna. Men da vi var ferdige gikk hun ikke mot porten. Hun gikk innover, mot det nedre feltet, dit vi aldri går, og stoppa ved en liten, flat stein i utkanten, en sånn stein det ikke står mer enn navn og årstall på, og ingen benk ved, og hun sa: «Her ligg han Pran. Eg tenkte du ville vite kvar.»

Jeg hadde aldri tenkt på at han lå her. Man tenker ikke på at de ligger et sted, de som blir borte i utkanten av barndommen. Steinen var rein. Det var det som slo meg: den var nyskura, og det sto friske blomster i vasen, ordentlige, fra hage, ikke fra bensinstasjon.

«Kven steller han?» spurte jeg.

Mamma bøyde seg og plukka vekk et strå. «Eg», sa hun, som om det var et helt vanlig svar. «Me er nokre stykke som byter på. Damene i hagelaget. Han hadde ingen, så me sette han opp på lista.» Ho retta seg opp og såg på steinen, ikkje på meg. «Me byrja med det for ein del år sidan. Omtrent då du flytta.»

Omtrent da jeg flytta. Jeg sto på en kirkegård på Vestlandet og skjønte at mora mi hadde stelt grava til bygdas ensomme homofile mann i alle de åra sønnen hennes satt i Oslo og ikke fikk sagt det han ikke fikk sagt. Hun visste. Hele tida hadde hun visst, og hun hadde ikke hatt noe sted å gjøre av det, ingen luke å banke på, så hun hadde gjort det eneste hun kunne: hun hadde luka. Hun hadde vaska mose av en stein for en mann ingen var greie med, som en beskjed til ingen, i tilfelle noen en dag skulle komme og kunne lese den.

Vi sto der litt. Så sa hun «sånn, då går me», og tok vannkanna fra meg, og på veien mot porten la hun til, i forbifarten, med kirkegårds-stemmen: «Det var no fint at det ordna seg for deg, gutten min. At du slapp å bli liggande her borte i utkanten.» Og mer blei ikke sagt om den saken, for det trengtes ikke, det var alt sagt, av ei dame med hagehansker, gjennom femten år med mose.

Og det sjette. Pappa.

Vi jobba sammen hele de tre ukene, han hadde spart opp prosjekter til meg, det er sånn han inviterer: en liste. Vi la nytt dekke på brygga, og en kveld, da vi satt på den nye bryggekanten med hver vår pils etter arbeidet, sa han, ut mot fjorden, slik han sier alt som betyr noe:

«Han Pran. Du hugsar han Pran?»

Jeg sa at jeg huska han Pran.

«Eg jobba i lag med han eit år på ferjekaia før eg byrja på verkstaden. Fin kar. Ordentleg kar.» Pappa tok en slurk, lot fjorden ta over ei stund. «Det var ingen som var noko greie med han. Eg var heller ikkje noko greie med han. Eg var ikkje uggrei, men eg var ikkje grei.» Ny pause, lang, en pappas-pause, man skal ikke fylle dem, de er bærende konstruksjoner. «Eg har tenkt på det i det siste, kan du skjøne. At det kunne vore du, fødd tretti år før. At verda kunne ha vore sånn mot deg og. Og at eg då kanskje hadde vore ein sånn som ikkje var noko greie.»

Jeg satt helt stille. Fjorden dreiv med sitt.

«Så det var no det», sa han, og reiste seg, og tok med seg flaskene, og på vei opp bryggetrappa, med ryggen til, kom resten: «Eg er glad verda tok til vet før du kom. Og eg skulle ynskje eg hadde vore føre verda, og ikkje etter. Det er det einaste eg angrar på her i livet som er verdt å nemne.»

Og så gikk han opp og inn, for det var sagt, og mer skulle ikke sies, og det ble aldri nevnt igjen, og det trengs ikke, for jeg har det. Jeg har det ordrett. En mann fra et mekanisk verksted sto på ei brygge han nettopp hadde bygd om, og gjorde opp for en hel generasjon, ni setninger, med ryggen til, og hvis noen spør meg hva kjærlighet er, kommer jeg resten av livet til å tenke på en rygg i kveldslys på vei opp ei bryggetrapp.

Tre uker. Seks måter. Ei bygd.

Jeg reiste inn igjen med toget en søndag, og et sted rundt Ustaoset kjente jeg etter, av gammel vane, om skinnet begynte å bytte seg tilbake.

Det var ingenting som bytta. Det er samme skinnet hele veien nå, fjord og Karl Johan, samme fyren.

Det tok tjuetre år. Men herregud, som det bærer, når det først er ett.