Eirik
Fortellerens tidligere partner gjennom åtte år. De møtes gjennom en flyttejobb da Eiriks platesamling raser ned en trapp. Eirik jobber i barnehage, ønsker fosterbarn og bor senere på Nesodden med to fosterbrødre.
Bruddet skjer i minnelighet rundt fortellerens 33-34-årsalder: ingen utroskap eller stor krangel, bare ulik retning. Setningen om å «få dø alene» blir tittelen og først en dom, siden et argument mot å leve alene.